17 / 40
- Biomarkører som forskerne har funnet
tas nå videre i en klinisk implemen-
teringsstudie, der 15 ulike sentre i Norge
og Europa følger pasienter med livmor-
kreft for å se om markøren er nyttig i
praksis. Hvordan kvinnene har det under
og etter behandling er en integrert del av
studien, forklarer Salvesen.
Forskergruppens funn er viktige for å
kunne styre omfanget av en operasjon
og tilleggsbehandling med enten cellegift
eller stråling. På denne måten kan en
trygt gi mindre omfattende behandling til
pasienter med lav risiko.
Fruktbar etter behandling
Therese Marie Røkenes (38) er på sett og
vis et eksempel på dette. Hun var ung og
ønsket sterkt å få barn da kreften rammet.
For legene er det en utfordring å balansere
det som kalles fruktbarhetsbevarende
behandling, som er mindre omfattende
enn en full operasjon, mot risiko for
spredning.
I februar 2007 var Therese lykkelig
forelsket. Hun skulle gifte seg, men kjente
seg ikke vel. Hun gråt mye, ble fort sliten
og lurte fælt på hva som var galt. Hun
hadde kjent en liten klump på magen.
Og akkurat som Therese fryktet; det var
en stor cyste på den ene eggstokken.
Hun måtte opereres med det samme.
Den ene eggstokken ble fjernet, men
Therese var fortsatt kvalm og dårlig i
etterkant. Det skulle vise seg at hun var
blitt gravid like før operasjonen. Glede
og forundring ble blandet med frykt og
usikkerhet, men det nygifte paret valgte
å gjennomføre svangerskapet. Gjennom
hele svangerskapet ble Therese nøye
overvåket med måling av en biomarkør,
men tre uker før termin blir legen
alarmert av prøvene. Barnet måtte
forløses med keisersnitt.
- Den maidagen i 2008 ble vår lykkedag.
Vi fikk en datter, jeg ble operert og
heldigvis fant de ingen tegn til kreft,
smiler Therese fornøyd.
Tiden går og ekteparet Røkenes vurderer
et barn nummer to. Høsten 2010 viser
imidlertid en laproskopi-sjekk endringer
i Thereses livmorslimhinner. Hun har fått
kreft for andre gang, bare 32 år gammel.
Prøvene viser en annen krefttype.
Denne gangen i livmorslimhinnen,
heldigvis ofte en snill form for kreft.
Likevel er situasjonen vanskelig.
Helga Salvesen gir klar beskjed at nå
må alt fjernes, både livmor, eggstokk og
lymfeknutene i området rundt, for å få
henne frisk.
- Vi hadde tøffe dager. Denne operasjonen
var heftigere enn de andre, og døren til ny
graviditet ble nå stengt for godt. I tillegg
kom jeg i kunstig overgangsalder. Det var
smertefullt, både fysisk og psykisk,
sier Therese som samtidig er takknemlig
for den gode og spesialtilpassede
behandlingen hun har fått fra sykehuset.
- Jeg har vært i de beste hender. I dag viser
prøvene at alt er vel.
Trygg på Haukeland
- Vår historie er tross alt lykkelig, men
underveis var det mange vanskelige
tanker og følelser. Men jeg har alltid følt
meg trygg på Haukeland. Jeg har fått
den beste oppfølgingen av dyktige og
dedikerte leger. De er mine forbilder, sier
Therese som selv er utdannet sykepleier
og i dag i full jobb ved et sykehjem.
Hun håper historien hennes kan være
til hjelp for andre som opplever noe
lignende.
- Jeg føler meg ikke helt trygg ennå, men
så langt har alt gått bra. Samtidig er det
viktig for meg å gå jevnlig til kontroller.
Og dette er mitt viktigste budskap til
alle jenter: Sjekk deg. Jevnlig, oppfordrer
Therese.
Helga Salvesen
Biomarkører er stikkordet for
arbeidet som gjøres ved Senter for
gynekologisk kreftforskning ved
Haukeland universitetssjukehus
i Bergen, ledet av professor og
overlege Helga Salvesen. Rundt 50
forskere er tilknyttet senteret, som
formelt blir etablert i løpet av våren
2016.
En biomarkør kan være et gen,
et protein eller måten en svulst
danner blodkar og annet støttevev
på. Forskerne kaller biomarkørene
for fingeravtrykk som identifiserer
eller avslører akkurat hvilken type
kreftsvulst den enkelte pasient har.
FAKTA
Helga Salvesen døde i januar 2016.
Artikkelen trykkes med samtykke
fra familien.