16 / 40
Biomarkører. Merk deg ordet. Forskerne kaller det fingeravtrykk som identifiserer akkurat hvilken type kreftsvulst den enkelte pasient
har. For Therese Marie Røkenes (i midten) har forskningen til Helga Salvesen hatt enorm betydning, da det viste seg at hun var gravid
med Maria samtidig som hun fikk kreft i underlivet.
Tekst: Hilde Kleppestø
Foto: Katrine Sunde
Kvinner som behandles for mistanke om
gynekologisk kreft ved Kvinneklinikken i
Bergen får spørsmål om de samtykker til
at vevsprøver og andre opplysninger fra
dem brukes til kreftforskning.
De aller fleste svarer ja, slik Therese Marie
Røkenes også gjorde da hun fikk kreft i
underlivet. Og nettopp innsatsen til
Therese og alle de andre kvinnene
som har bidratt, har hjulpet frem nye
forskningsresultater som særlig bidrar til
å redusere overbehandling av kreftsyke.
Persontilpasset behandling
- Mye av dagens kreftbehandling er som
å skyte med hagle. Vi ønsker å finne
biomarkørene og medisinene som gjør det
mulig å skyte skarpt, sier Helga Salvesen,
professor og overlege ved Kvinneklinik-
ken på Haukeland universitetssjukehus i
Bergen. Hun var med i et inter-
nasjonalt forskerteam som i detalj har
kartlagt genforandringene i kreftsvulster
fra livmorhalsen. Gruppen er nå i gang
med å ta forskningen videre inn i
behandling.
Målet er å utvikle nye medisiner eller
bruke medisiner som allerede finnes, på
en mer intelligent måte. - Det handler om
å bruke rett medisin til rett kvinne, både
for å unngå overbehandling og å gjøre
behandlingen mer effektiv, sier Salvesen.
Forskningen på biomarkører har gitt ny kunnskap som kan si mer om hvilken type
kreftsvulst den enkelte pasient har. Markørene kan også bidra til mer presis behandling,
noe Therese Marie Røkenes dro nytte av da hun ble syk.
Fra genforskning til
skreddersydd kreftbehandling